Det siste helhetlige trehusmiljøet som ble bygget i Norge er i Levanger.
Det siste helhetlige trehusmiljøet som ble bygget i Norge er i Levanger.

Hvorfor brannsikring av trehusbebyggelse vant over murtvang i Norge

De nordiske trebyene var allerede på 1800-tallet en anakronisme, da resten av Europa for lengst hadde innført murtvang. Hvordan har vi greid å beholde trehusmiljøene våre gjennom endret byggeskikk og forsøksvis innføring av murtvang, nedgangstider og forvitring, bybranner, bombing og verdenskriger, byggeboomer og saneringsplaner?

Publisert Sist oppdatert

Både i Norge og verden for øvrig har tre blitt brukt til husbygging siden steinalderen. Men til tross for 100 bybranner i 32 byer mellom 1767 og 1904 var tømmer i hovedsak en forutsetning når byer i Norge ble gjenbygget etter brann. Ikke før katastrofebrannen i Ålesund, innførte man generell murtvang. Hvorfor ventet Norge helt til 1904, på tross av at byene brant ned gang på gang?

Stor motstand mot mur

I middelalderens Norge fantes 13 byer som alle med unntak av Hamar lå ved kysten. Foruten enkelte viktige bygg, var alt bygget i tre. Middelalderbyene var meget utsatt for brannspredning. Tjærebredde hus stod tett i tett og folk var avhengig av ild for matlaging, oppvarming og belysning. Til tross for at uaktsomhet ble strengt straffet og vektere patruljerte gatene, var byene stadig herjet av brann.

Fra 1080 til 1567 brant Oslo ned 18 ganger, og ble gjenoppbygget i tre. Men da det i 1624 brøt ut en brann som la byen i aske bestemte Christian IV at byen skulle gjenreises på vestsiden av Bjørvika. Det ble innført murtvang i byen for å forhindre nye storbranner, men bare for adel og borgere med formue.

Det var stor misnøye blant borgerne som klagde på avgjørelsen om å flytte byen. Vanlig praksis hadde vært å gjenreise husene på samme grunnmur og kjeller mens en flytting ville innebære å starte helt fra grunnen. Dette var dyrt og murtvangen gjorde det enda dyrere. Et annet aspekt ved gjenoppbygging etter bybranner var at byggingen måtte gå fort for å skaffe husly. Selv om det ikke var tillatt å bygge på de gamle branntomtene dukket det opp en del ulovlige trebygg mens det gikk mot vinter. Krav om å rive disse byggene ble ikke tatt hensyn til. Etter en ny brann i Oslo i 1767, nesten 150 år etter innføring av murtvang, viste det seg av halvparten av bygningene fremdeles var av tømmer.

Etter en storbrann i Trondheim ble murtvang innført også her, men dette ble neglisjert av byens borgere. Den nye trehusbebyggelsen som hadde mange større og bedre hus enn den gamle ble beordret revet av regjeringen i Danmark. Dette ble også neglisjert av Trondheims borgere, og det var ingen som håndhevet ordren.

Som en følge av de sosiale forskjellene ble murhus ansett som så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til det, og at de dermed ble tvunget ut av sentrumsstrøket. Det var imidlertid flere andre argumenter som gikk igjen:

  • Bygninger i laft var den tradisjonelle byggemåten gjennom århundrer.
  • Murbygg var ansett som uegnet i et fuktig klima og det var dessuten ansett som usunt å leve i murbygg. Muren tørket ikke og ga et dårlig inneklima. Bygget var for kaldt om vinteren og varmt om sommeren.
  • Det var ikke tilstrekkelig tilgang på materialer i mur, samtidig som tømmer var lett tilgjengelig.
  • Byen måtte bygges opp raskt og bygging i mur ville ta for lang tid.

Bedre brannsikkerhet til tross for bygging i tre

Selv om tømmer var en forutsetning når man skulle gjenoppbygge etter brann kom det gradvis mange nye brannsikringstiltak som bedret brannsikkerheten.

Organiserte brannvesen ble opprettet i Bergen og Trondheim i henholdsvis 1675 og 1689. Ny teknologi i form av moderne brannsprøyter ble tatt i bruk sammen med lærspann, brannhaker og annet utstyr. Brannvesen og vakthold til tross, store branner var ikke til å unngå i de tette trebyene – ofte kom brannvesenet sørgelig til kort. En slags revolusjon innen brannvesenet kan vi spore til 1860 da Norges brannkasse innførte reduksjon i premien for de byer som installerte vannverk med jernledninger og trykkvann samt faste profesjonelle brannkorps. Brannvesenets organisering før dette var basert på verneplikt eller såkalt rodevern. Der det fantes vann i rørnett var disse i uthulte tre-rør som fort sprang lekk og ikke kunne levere trykk; høyere trykk medførte bare større lekkasje.

For enkelte representerte bybrann en velkommen mulighet til å fornye byen og få bort mindreverdige bygg fra sentrum. Byene ble slik fornyet, og nye byggeteknikker kom til. Mange av trehusbyene våre er et resultat av byplaner som ble laget etter barokkens idealer om symmetri, akser, luft og åpne plasser. Brede gater ble betraktet som det viktigste forsvaret mot bybranner. Almenninger og akser kunne legges inn for ekstra beskyttelse mot brannspredning – slik som Kjøpmannsgata i Trondheim eller parkaksen i Levanger som delt byen i to og i ytterste konsekvens skulle hindre total nedbrenning.

På 1800-tallet vokste tettstedene raskt i takt med at industrien gjorde sitt inntog i byene samt at effektivisering av landbruket gjorde mange arbeidere overflødig på landsbygda. Dette pågår samtidig med stadig nye bybranner og en gradvis utvikling i byggeskikk. Alt dette gjør at man ser behovet for en ny bygningslov som innføres fra 1896. Heller ikke i denne loven innføres det noen generell murtvang for tettsteder, men det er krav om at trehus ikke kan oppføres i mer enn to etasjer og grunnflaten skal være under 300 m². Her kommer også krav om at bygg skal skilles med branngavl eller avstand på minst 5 meter. Levanger som vist på bilde er i dag et unikt eksempel på bebyggelse fra inngangen til 1900-tallet. Bare ett år etter den nye bygningsloven ble innført brenner nemlig Levanger ned til grunnen. Bare skorsteiner og noen få hus sto igjen. Det angis i enkelte kilder at barns lek med ild var årsak til brannen, men sikker kan vi ikke være. Dette fører til at byen gjenoppbygges i den korte perioden mellom bygningsloven av 1896 og murtvangsloven av 1904 og man kan nærmest anse Levanger som den siste helhetlige tette trehusmiljøet som ble bygget i Norge.

Historisk foto fra Levanger som viser parkaksen som deler byen i to for å forhindre eventuell brannspredning til hele sentrum.
Historisk foto fra Levanger som viser parkaksen som deler byen i to for å forhindre eventuell brannspredning til hele sentrum.

Trehusbyene trues, forvitrer og forsvinner

Brannkatastrofen i Ålesund markerer et epokeskifte med innføring av generell murtvang. Selv den gang var motstanden mot murtvang stor og omfanget ble dermed noe mindre enn foreslått. Likevel dannet murtvangen et slags sluttkapittel for den tette trehusbebyggelsen. Tapet av trehusbyen Ålesund som var en av de største og viktigste trehusmiljøene i Norge markerer også starten på trehusmiljøenes forvitring. Allerede fra mellomkrigstiden ble det lansert saneringsplaner for flere trehusmiljø i byene. En delvis og midlertidig redning blir at planene var økonomisk omfattende. For omfattende.

Bombing og branner under andre verdenskrig førte til omfattende ødeleggelse av trehusbebyggelse, som går særlig hardt ut over midt- og Nord-Norge. Foruten om den totale nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms kan blant annet nevnes bombingen og brenning av Bodø, Narvik, Namsos, Steinkjer, Molde, Kristiansund og Elverum.

Utover 50- og 60-tallet kom det økonomiske oppgangstider, og dette i kombinasjon med et sterkt moderniseringsønske gjorde det lettere å gjennomføre saneringsplaner. Ambisjoner om å fjerne mindreverdige og helsefarlige bygg til fordel for ordnede trafikkforhold og hensiktsmessig bebyggelse lå som en klam hånd over trehusbebyggelsen. Dette førte igjen til at husene ikke ble vedlikeholdt og de som hadde økonomi til det flyttet. Forlatte hus forverret inntrykket av forfall i trehusmiljøet, og mangelen på vedlikehold hadde nok stor betydning for brannsikkerheten.

Da COWI utarbeidet brannsikringsplan for Levanger i 2017 ble samtlige trehus analysert med hensyn til deres brannspredningspotensiale. Det ble konstatert at de fleste bygningene i trehusbyen var velholdte uten tydelige svakheter, men registreringen ga to viktige læringspunkter:

  • Normalt og enkelt vedlikehold av bygninger vil bidra til å forsinke brannspredning mellom bygninger. Eksempler på dette er utbedring av løse takstein, maling av fasade eller rengjøring av takrenne.
  • Enkeltbygninger i særlig dårlig forfatning, utgjorde risiko for omkringliggende bygninger.

Til tross for ambisiøse saneringsplaner og økende økonomisk og politisk gjennomføringsevne var det nærmest bare i Oslo at planene ble gjennomført i stor skala. Fra slutten av 60-tallet og ut over 70-tallet vokser det fram allianser mellom antikvariske myndigheter, beboere, studenter og andre grupper som utfordrer den modernistiske planleggingsfilosofien. Et nytt syn på den gamle bebyggelsen begynner å spire.

Bybrannsikring vokser fram

Fokus på bevaring av de gjenværende trehusmiljøene økte på 70-tallet, blant annet gjennom prosjektet "Den nordiske trebyen" som var et samarbeid mellom vernemyndigheter i de nordiske land og International Council on Monuments and Sites (ICOMOS). Tanken om at tette trehusmiljø måtte sikres bedre mot brann var helt klart til stede, men materialiserer seg ikke i nevneverdige tiltak.

En milepel for anerkjennelsen av trehusmiljøene som kulturminner kom i 1980 da Røros ble registrert i UNESCOSs liste over verdens kultur- og naturarv. I 1986 bevilget Riksantikvaren penger til sprinkleranlegg i Røros kirke, og tilskudd til ny brannbil. Dette kan vi anse som det første skrittet i den særskilte brannsikringen av trehusbebyggelse i Norge, som vi jobber med i dag. Det ble også laget en delvis brannsikringsplan for Røros, og brannvesenet startet en systematisk registrering av tilstand og bruk av de enkelte eiendommene. Arbeidet ble dessverre ikke fullført.

Fra rundt år 2000 ble fokus på brannsikring av trehusmiljøene intensivert, og flere fikk sin egen brannsikringsplan. Blant annet var gamlebyen i Fredrikstad tidlig ute med å få en brannsikringsplan på plass, og her ble også utvendig branndeteksjon testet ut.

Arbeidet med brannsikring av Røros og andre trehusmiljø på tidlig 2000-tall ga mye erfaring og resulterte i prosjektrapporten "Byen brenner" som har vært viktig for brannsikringen i årene etter. I ettertid er temaet også beskrevet i veilederen bybrannsikring og en rekke studentoppgaver.

Det er lite som motiverer myndigheter til å satse på brannsikring som en ordentlig storbrann. Store branner har også drevet fram brannsikringen av trehusmiljøene våre i nyere tid.

På formiddagen den 7. desember i 2002 ble Trondheim rystet av brannen i Nordre gate. Det var vindstille og brannen startet et steinkast fra brannstasjonen. Likevel gikk et helt kvartal med lav trehusbebyggelse tapt. Dette var viktige kulturminner i Trondheim og det er uttalt at en del av byens sjel gikk tapt i brannen. Denne brannen var viktig fordi den satte sterke følelser i sving og fordi den ble gransket nøye og dermed ga mange lærepunkter. I granskningsrapporten ble det påpekt at brannvesenet ikke hadde egnede verktøy for å angripe brannen. Innsatsen ble i stor grad utført med strålerør, og lignet nok for mye på metodene vi hadde til rådighet på slutten av 1800-tallet.

I 2014 så hele Norge med vantro på hvordan vinterbrannene herjet med Lærdal så vel som Flatanger og Frøya. Disse minnet oss om at bybranner i ordets rette forstand ikke er et tilbakelagt kapittel. Disse brannene er nøye gransket og ga flere lærepunkter enn hva som her kan nevnes, men viktigst for bybrannsikringen var nok hvor tydelig det ble hvilke ekstreme brannspredningsmekanismer som kan oppstå under gitte værforhold.

Store branner og økende fokus på bevaring i tillegg til regjeringens krisepakke etter finanskrisen har ført til at stadig flere trehusmiljø har en brannsikringsplan og mange tiltak er gjennomført. Masteroppgaven brannsikring av tette trehusmiljø fra 2020 kartla og analyserte blant annet 60 brannsikringsplaner som til sammen dekket ca. 60% av trehusmiljøene i Norge. Det er en økning fra 2014 da bare 27% av trehusmiljøene hadde en brannsikringsplan. Flere kommuner har nå søkt om midler til utarbeiding av brannsikringsplaner i 2021.

Utfordringer og suksesskriterier – i dag og i framtiden.

Over hele landet er det i dag vilje til brannsikring og engasjement rundt arbeidet, både på statlig nivå, i kommunene og blant beboere. Til tross for planer og tiltak fortsetter imidlertid gamle trehus og brenne, og det vil de også gjøre i framtiden. I perioden 2016-2020 registrert brannvesenet 392 branner (inkl. komfyrbranner) i verneverdig tett trehusbebyggelse.

Man ser at uklare rammebetingelser gjør at ansvaret og følgelig finansiering av bybrannsikring ofte blir opp til den enkelte kommunes prioritering. Resultatet er at de trehusmiljøene som anses viktig for kommunen lettere blir prioritert. Der hvor trehusmiljøet utgjør sentrum eller en turistattraksjon oppleves det viktigere å brannsikre. Kommuner som har blitt rammet av ødeleggende branner eller som har områder av særlig høy antikvarisk verdi synes også å prioritere brannsikring høyere i form av kommunal finansiering. Fortsatt fokus på framsnakking og formidling av kulturminneverdien trehusmiljøene innehar, ikke bare de største og mest kjente, vil sannsynlig gi økt motivasjon og vilje til brannsikring.

Norge er i en særstilling når det kommer til praktisk brannsikring i verneverdige områder. Andre land har i større grad fokusert på kartlegging og risikoanalyse, mens vi i Norge har tatt en mer pragmatisk tilnærming – dog på godt og vondt. Mange tiltak er prøvd ut og noen erfaringer har vært dyrekjøpte.

Kommunene jobber mye hver for seg med brannsikringen og de har ulike metoder og prioriteringer. Det er lite erfaringsoverføring mellom kommunene og lite fokus på vurdering av tiltakenes effekt. Det fokuseres ofte på hva andre har gjennomført eller planlagt, ikke på hva effekten var eller hvordan tiltaket fungerte. Brannsikringsplanene som er utarbeidet gir mye informasjon og fornuftige anbefalinger, men kan oppleves overveldende og gir ikke alltid klare anbefalinger. I mangel på statistikk og empiri virker det som om en del tiltak anbefales ut fra risikopersepsjon. Kommuner som har lyktes best med brannsikringsarbeidet har jobbet systematisk over tid og fordelt ansvaret for de ulike deloppgavene. En fallgruve er å se på brannsikringen som noe man kan kjøpe eller et prosjekt som kan gjennomføres, men det er i realiteten en kontinuerlig prosess.

Gjennom mer deling av erfaring og kunnskap mellom kommunene, og klarere ordlyd i lovverket, kan brannsikringsarbeidet styrkes uten store kostnader. Ny teknologi har stadig vist seg nyttig for brannbekjemping i tette trehusmiljø og bør fortsatt testes ut. Tiltak som ble innført på 1800-tallet er fortsatt viktig i brannsikringsarbeidet, men bare de siste 10 årene har viktige tiltak som for eksempel bybranndeteksjon og skjæreslokkeren blitt vanlig. Historisk har store konflagrasjoner oppstått under værforhold som vi med dagens kunnskap og teknologi kan forutse. Nye metoder og økt fokus på å forutse risikotopper vil også gjøre det mulig å tilpasse beredskapen mer i framtiden, slik vi allerede gjør med skogbrannberedskapen.