Hvorfor henger mange fordommer mot kvinner fortsatt igjen i mye av brannbransjen?
Hvorfor henger mange fordommer mot kvinner fortsatt igjen i mye av brannbransjen?

Slutt å mas om likestilling!

Norge er et fantastisk land med like rettigheter for begge kjønn, med lovverk som skal hindre diskriminering i arbeidslivet og gode system for å sikre at alle får mulighet til å velge den skolegangen og det yrket de ønsker. Vi har permisjonsregler som gir muligheter for både menn og kvinner til å være hjemme med familie når behovet er der og det er ønsket. Begge kjønn har et valg. Det var teorien, men hvordan er det i praksis?

Publisert

En betraktning om egne fordommer og hvordan jeg har blitt møtt i arbeidslivet.

Torill Anita Segtnan

Denne refleksjonen baserer seg mye på mitt forhold som kvinne i brannmiljøet. Det kunne helt sikkert vært skrevet tilsvarende artikler fra andre miljø, også med menn som det diskriminerte kjønn. Eller med skråblikk på mennesker med en annen kultur, hudfarge eller tro som ikke blir integrert i arbeidslivet på grunn av gamle holdninger. Før du leser resten av teksten så la meg få presisere at det finnes mange velfungerende brannvesen og avdelinger der ute, min nåværende arbeidsplass inkludert. Likevel har jeg sett, hørt og opplevd nok til å skyte litt fra hofta.

Fordommer lever fortsatt

.
.

Som nyutdannet sivilingeniør satt jeg min første sommer på en byggesaksavdeling. Mine to mannlige kollegaer var på ferie, da en eldre mann kom inn for å søke hjelp. Han hilste på meg og gikk videre innover i korridoren. Da han hadde konkludert med at denne unge damen var alene på avdelingen, kom han i retur og spurte om det ikke var noen menn på arbeid. Jeg svarte som sant var at det nok var nesten tre uker til de var tilbake. Jeg tilbød meg å hjelpe, men han var litt tvilende til at det var noe å hente her. Han gikk fra kontoret mitt og tok veien mot utgangsdøra. Så kom han tilbake for å høre om jeg virkelig var ingeniørutdannet. Jeg begynte å le og svarte at jeg nok hadde en høyere utdannelse enn begge mine mannlige kollegaer. Han så på meg en stund, snudde og sa at han måtte nok vente til mennene var tilbake.

Dette var mitt første møte med fordommer om at kvinner ikke kan. Den gangen konkluderte jeg med at dette var en eldre mann, og han nok hadde noen preferanser som gjorde at det var vanskelig å se for seg at en kvinne kunne ha en teknisk utdannelse og hadde nok «mellom ørene» til å kunne være til hjelp. Denne episoden ligger nesten 25 år tilbake i tid. Etter dette har jeg vært innom flere fagområder, og er nå avdelingsleder i et brannvesen. Mye har skjedd siden da. Eller har det det?

Det er ikke mange kvinner i brannyrket ennå. Enkelte stemmer snakker høyt om at kvinner ikke er fysisk sterke nok til å ha dette yrket. Og så var det dette med forståelse og teknisk innsikt. Alt for sippete er de også. For ikke å snakke om at de faktisk har egne meninger. Fy for skam!

Er brannmiljøet mer spesielt?

Langs den lange kystlinja vi har i Norge har kvinnene stått igjen med gårdsdrift, ungeflokk, jobbet i industrien og gjort det som måtte til for å mette en stor familie, mens mannen var ute på fiske eller på anleggsdrift langt unna. Disse kvinnene kunne ikke tillate seg å sippe når mannen ikke kom hjem fra havet. De kunne ikke rope på hjelp når buskapen skulle stelles og jordene pløyes. Det var tunge løft og hardt arbeid. De ble sterke av sånt. Under de to store verdenskrigene når alle mennene måtte ut for å sloss, var det kvinnene som sto i produksjonen her hjemme. Da var det ingen som mente kvinner ikke dugde når de kunne lage reservedeler og utstyr til krigsmaskineriet.

Kvinner har gått på lange ekspedisjoner i isødet, klatret høye fjell, krysset hav i små og store farkoster, stått for avanserte utregninger og medisinske bragder. Kvinner har tilstrekkelig fysisk og psykisk styrke til å takle denne jobben også. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men så er det heller ikke alle menn som egner seg som brannkonstabler, feiere eller inspektører.

Så hva er det som gjør at vi har disse rare fordommene i hverdagen? Hva er det som gjør brannmiljøet så spesielt? Kvinnene har gjort sitt inntog i politiet, ambulansetjenesten og ikke minst i forsvaret. All erfaring viser at arbeidsplasser med en god blanding av begge kjønn ser ut til å være det beste for miljø og utvikling. Dessverre har inngrodde holdninger og nedlatende bemerkninger gjort at det har vært vanskelig å komme inn i ulike brannvesen. Et regelverk som skal legge til rette for at begge kjønn skal kunne velge det yrket den enkelte føler for, fungerer bare dersom det også blir integrert som en del av arbeidsmiljøet og ledelsen i bedriften.

Det starter gjerne med ansettelsesprosessen. Brannkonstabelen tar med en kompis som virker til å være interessert, og så lenge de fysiske kravene blir oppfylt er det valget gjort. Garderobeforhold og dusjfasiliteter for kvinner har manglet flere steder. Så kan man lure på om det har blitt en forklaring eller en bortforklaring når det over tid ikke blir endret. Er det ikke behov for garderober fordi det er bare menn på stasjonen, eller er det bare menn på stasjonen fordi det bare er garderober til disse?

Hvite menn i sin beste alder

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har sagt høyt og tydelig at vi skal ta ansvar og speile samfunnet rundt oss. Det betyr at vi må ansette mer enn hvite menn i sin beste alder også i brannvesenet for å kunne møte menneskene rundt oss. Jeg ser at vi sakte med sikkert har fått ei dreining i riktig retning. Vi henger bare noen kilometer bak ennå. Vi kan ikke la være å ta inn søkere fordi navnet har en annen klang enn det som var typisk norsk på femtitallet, og vi kan ikke la være å ta inn søkere fordi de er kvinner.

Kvinnelige brannkonstabler i sivile klær.
Kvinnelige brannkonstabler i sivile klær.

Å snu denne trenden er et ledelsesansvar. Vi må rette ryggen og si høyt at diskriminering på grunn av rase, religion, hudfarge og kjønn ikke er akseptabelt. Det er nedfelt i regelverk. Vi får begynne å praktisere det. Det er en stund siden det å være brannmann bare var tøft om du kom hjem og luktet svidd, var svart av sot og hadde brukt krefter på å gjøre jobben. Nå er kløkt og et skarpt hode en stor del av pakka. På tide å åpne dørene for hele arbeidsmarkedet? Så ja, jeg maser om likestilling, like muligheter og likeverd.

Gratulerer med 8. mars – både brannkvinner og -menn!