SINTEF: Branntesting av byggematerialer kan gi falsk trygghet

SINTEF skriver at branntesting av byggematerialer kan gi falsk trygghet hvis materialene er testet på feil underlag. Det er heller ikke alltid like lett å finne ut av hva dokumentasjonen betyr. Dette fører til at produkter både blir markedsført på feil måte og brukt på feil grunnlag. Produsenter og leverandører må være sitt ansvar bevisst, og gi riktig og nødvendig informasjon om produktene sine.

Publisert   Sist oppdatert

Det er forsker i SINTEF Kathinka Friquin som har skrevet et innlegg om denne problemstillingen. Hun nevner blant annet brannen i Grenfell Tower i London i juni i 2017 som et tragisk eksempel på hvor viktig kombinasjonen av ulike materialer i yttervegger er for spredning av brann i en fasade. Det var en svært uheldig kombinasjon av isolasjon, ventilert hulrom og kledning på fasaden – en aluminiumskompositt-kledning på PIR-isolasjon - som gjorde at dette ble en tragisk brann som kostet 72 personer livet. Det fantes kun dokumentasjon for produktene hver for seg eller i andre kombinasjoner enn det som var benyttet på fasaden til Grenfell Tower.

Byggeregler om krav til ytelser

Friquin trekker frem hva veiledningen til TEK17 gir av preaksepterte ytelser for overflater og materialer for bruk i bygninger. Hun skriver at de har stor betydning for brannutvikling og røykproduksjon, og vil påvirke rømmings- og redningsforholdene i bygget. Bygninger i høye risikoklasser eller med mange etasjer må derfor ha overflater, kledninger og vindsperrer med høyere brannegenskaper enn bygninger i lavere risikoklasser eller med færre etasjer.

Hun skriver at det må være lett å finne og tyde informasjonen om materialenes brannegenskaper. Leverandører og produsenter av byggevarer har et ansvar for å merke produktene med hvilken type bruk de er godkjente for. De som prosjekterer og bygger, har ansvar for å sikre at materialene har de rette egenskapene og blir brukt på riktig måte.

Hun skriver at det dessverre ikke alltid er enkelt å finne ut av hva branntesting av materialer og komponenter egentlig betyr, og at brannsikre materialer blir markedsført og brukt på feil grunnlag.

Klassifisering gjelder for den kombinasjonen som er prøvd

Kathinka Friquin skriver at byggematerialer skal være testet og merket med brannegenskaper hvis det er relevant for produktet. Euroklasser for overflater og materialene sine egenskaper ved brannpåvirkning er definert i NS-EN 13501-1. Denne standarden beskriver kriterium for de ulike klassene og hvilke prøvemetoder som skal benyttes.

Friquin skriver videre at det er mange av dem som prosjekterer og bygger som ikke er klar over at klassifiseringen bare gjelder for den kombinasjonen av materialer som er testet – det vil si produktet på et bestemt underlag. Overflater og materialer som inngår i en konstruksjon bør derfor testes i den kombinasjonen de skal benyttes, med blant annet underlag og eventuelt hulrom. Ofte gir det liten verdi å prøve hver enkelt komponent for seg, skriver hun.

Vindsperre testet uten vegg

Hun nevner blant annet at flere vindsperrer blir markedsført med at de har gode brannegenskaper – men tør vi stole på testresultatene, spør hun.

Hun nevner som et eksempel at om man tester en vindsperre alene, vil klassifiseringen den oppnår kun gjelde hvis den blir montert mot luft. Men i Norge er det vanlig å montere vindsperren rett på veggen. Det kan gi vindsperren helt andre brannegenskaper enn om den står mot et hulrom, skriver Friquin.

Vindsperren vil ikke oppnå samme klasse hvis den ble testet på det underlaget den som oftest monteres på – det vil si en trestendervegg med mineralull eller på gips. Materialet som ligger bak vindsperren i testen kan altså påvirke den klassen vindsperren oppnår, skriver hun.

Kanskje vil brennbar isolasjon gi vindsperren dårlige brannegenskaper enn om den blir montert på gips eller mineralull.

Et annet eksempel er testing av overflatematerialer som kledningsplater, maling eller tapet. Om en maling er testet på gipsplate, gjelder klassifiseringen for tilsvarende bruk – altså på plater med samme densitet og brannegenskaper som gipsplaten som ble brukt i testen, skriver Friquin.

Videre skriver hun at om malingen derimot blir testet på et brennbart underlag som for eksempel en treplate, kan man oppnå et dårligere resultat. Men klassifiseringen kan da gjelde for bruk på andre trebaserte produkter og i tillegg for bruk på gipsplate som ikke er brennbar.

Ulikheter mellom testlaboratorier

Hun skriver også at produsentene ikke alltid kan stole på at laboratoriene kjenner til reglene. Når SINTEF utarbeider tekniske godkjenninger for overflate- og kledningsprodukter, ser de at selv ikke dem som tester vet hvilken informasjon de som prosjekterer faktisk trenger.

Hun trekker blant annet frem at laboratoriene ikke skriver hva slags underlag testen og klassifiseringen gjelder for i klassifiseringsrapporten. Det hender også at de oppgir informasjonen på annen måte enn hva standarden krever. Det hender også at testlaboratoriene oppgir informasjonen ulikt eller tolker reglene for riktig bruksområde ulikt. Hun trekker frem som eksempel at kravet til densiteten for underlaget kan tolkes ulikt. Da kan en produsent få klassifisering på alle underlag med minst klasse A2-s1,d0, mens andre får avgrenset med minst klasse A2-s1,d0 med densitet minst 650 kg/m3. Det resulterer i at ett produkt kan brukes på både mineralull og gips, mens det andre kun kan brukes på gipsplater og andre underlag med høy densitet. Hulrom i oppbygningen kan også påvirke klassifiseringen, og må tas med i testene hvor produktet kan monters med hulrom bak, skriver hun.

Hun nevner også at det er en utfordring at CE-merking og ytelseserklæring som de fleste byggeprodukt må ha, ikke gir nødvendig informasjon om hva skal bruk klassifiseringen gjelder for. Da er erklæringen til liten hjelp, skriver hun.

De som skal bruke produktet må da kontakte produsent eller leverandør for å sjekke, og det blir fort tidkrevende å kulle sammenligne og velge produkt, skriver hun.

Produsenter og leverandører må ta større ansvar

Kathinka Friquin skriver at produsenter og leverandører må ta på seg et større ansvar for at produktene de leverer blir riktig brukt. Blant annet er det viktig at de kjenner til testmetodene og klassifiseringsstandardene, slik at de kan stille krav om riktig og utfyllende informasjon i dokumentasjonen fra dem som tester og klassifiserer produktene. Dette er også viktig for at de skal kunne gjøre relevante og riktige valg av testoppsett for testing av produktene, og gi riktig informasjon om bruken av produktene. Hun trekker også frem at valg av testlaboratorium er viktig, og nevner at EGOLF er en medlemsorganisasjon for brannlaboratorium i Europa som blant annet jobber for å få til lik tolkning av testmetoder og utføring av branntester. På Det finnes en oversikt over medlemslaboratorium på https://www.egolf.global/

Kathinka Friquin trekker også frem at monteringsanvisninger eller andre dokument fra produsent og leverandør bør inneholde nødvendig informasjon for riktig bruk av produktene, slik at man faktisk oppnår oppgitt brannegenskap for produktet slik det skal brukes i bygningene.

Hun mener også at krav til innholdet i ytelseserklæringer i forhold til byggevareforordningen bør endres, slik at de også må inneholde viktig informasjon om forutsetningene som ligger bak de egenskapene som er oppgitt i erklæringen. Her kan både SINTEF og byggevareprodusentene påvirke regelverket, skriver hun.

Videre skriver hun at produsent eller leverandør også kan søke om annen produktdokumentasjon som blant annet SINTEF Produktsertifikat eller SINTEF Teknisk Godkjenning. Produktdokumentasjon fra SINTEF inkluderer vurderinger av prøveresultatene, samt forutsetninger for å oppnå oppgitte brannegenskaper ved bruk. Teknisk Godkjenning gir også informasjon om hvordan produktet kan brukes riktig for å tilfredsstille TEK17.

Kathinka Friquin skriver at de som prosjekterer og bygger må kjenne til klassifiseringsstandardene og hvordan bruken av ulike produkt kan påvirke brannegenskapene. I tillegg må de stille krav til produsenter og leverandører om riktig og utfyllende produktdokumentasjon, og hvilke forutsetninger for konstruksjonsoppbygning som ligger til grunn for brannklassifiseringen. Testrapporter og klassifiseringsrapporter er som regel ikke tilgjengelige, og dermed må man mase og grave for å få den nødvendige informasjonen.

Friquin skriver at det er viktig å huske på at det er produsenter og leverandører som har de beste forutsetningene for å kjenne produktene sine og hvordan de bør brukes. De bør derfor være sitt ansvar bevisst, og gi riktig og nødvendig informasjon om produktene sine.

Kilde og mer informasjon:

https://www.sintef.no/siste-nytt/branntesting-av-byggematerialar-kan-gi-falsk-tryggleik-dersom-materialane-er-testa-pa-feil-underlag/?utm_campaign=konsern_nyhetsbrev&utm_content=unspecified&utm_medium=email&utm_source=nyhetsbrev